Det begynte med en far som jobbet i reisebyrå på 80-tallet. Det tok oss til steder som den gang lå utenfor rekkevidde for en familie med vår lommebok. Det sterkeste minnet er ankomsten til Siam InterContinental i Bangkok. Bangkoks første internasjonale luksushotell, åpnet i 1966 under Pan Am, med Joseph P. Salernos tak som reiste seg over lobbyen og en hage på leid grunn fra Sa Pathum-palasset. En gutt fra Norge som gikk inn i den lobbyen for første gang, forsto at et hus kunne være noe mer enn et sted å sove.
Jeg rakk å se det, bo der og absorbere inntrykk før det ble revet. Det var nok til å vekke en livslang interesse for hoteller.
I arbeidslivet har jeg fått skape, utvikle og forvalte merkevaren til en rekke hoteller. Det er blitt flere titalls. Høydepunktet er nok Amerikalinjen. Og foredraget om merkevare for et samlet Europeisk reseliv på The Savoy i London er også en milepæl.
Det er den linsen jeg ser med. Merkevare og totalopplevelse. Ikke om lobbyen er pen, men om ideen som bærer fasaden fortsatt gjelder ved lysbryteren på rommet, i frokosten og på skiltet til trappen. Jeg er ikke kritiker, arkitekt eller matanmelder. Jeg er gjest. Og jeg blir til neste morgen.
Voyage Voyage er derfor en kuratert samling av steder der ideen holder hele veien. Jeg skriver bare om hoteller jeg har sovet på selv. Og godkjent. Består et sted ikke testen, står det ikke her. Fraværet er hele dommen. Derfor finnes ingen score, ingen minuspoeng eller forslag til forbedringspotensiale.
Reisene mine har ulike mål. Noen ganger er hotellet en del av familieferien, andre ganger er det en helg med kona. Eller jobbreise.
Pris er ikke et kriterium. Heller ikke antall stjerner. Virkelig gode hoteller koster ofte litt mer, men ikke alltid, og sammenhengen er uansett ikke pålitelig nok til å skrive etter.
Alle bilder er tatt av meg.
Voyage voyage.
